Unni-Lise Jonsmoen - utstilling i Galleri Elgen på Tynset januar til februar 2022

Norge har drevet med fiske i flere hundre år. Fiskeriene har vært forvaltet av kystfolket i mesteparten av denne tiden. I dag er poenget å fiske mest mulig på kort tid og derfor bruke meget effektive fiskefartøy. I morgen, i det grønne, må vi har som mål å høste det fiskestammene tåler og fullforedle fiskeproduktene på den norske kysten. Skape arbeidsplasser, gjøre fiskeforedling til en stor industri. 

Artikkelen gir en forenklet fremstilling av CCS og to forskjellige prosjekter som jobber med karbonfangst og lagring. Det hadde vært interessant å gå i dybden og finne ut hvilke krefter det er som motiverer tiltakene.

Den videregående skolen på Island og i Norge er ganske forskjellige. I artikkelen forsøker jeg å forklare den islandske skolen. Det som karakteriserer den islandske videregående skolen er at mye ansvar er lagt til skolene og lærerne.

Isbreer og vulkaner, iskalde elver og varme kilder, åpent landskap, trange daler og fjorder, sandørkener og knallgrønne sletter. Det som vekker oppsikt hos de som setter sine bein på Island for første gang er det sterke fraværet av trær - skog. Til

Lenge var havet fritt for alle, det var ingen grenser for ferdsel eller utnyttelse av ressursene i havet. Båtenes størrelse og utrustning var den største begrensningen. Etter hvert som fiskefartøyene ble større og mer effektive vokste pågangen, mange arter ble utrydningstruet allerede i middelalderen. I dag er havet ikke lenger fritt, mare liberum er historie. I artiklene skriver vi med bakgrunn i det nordlige Atlanterhavet, særlig Island og Norge. Dette er to land der fiskeriene har spilt en stor rolle fram til dags dato.

Befolkningen på Island teller drøye 380 tusen mennesker - 321 tusen islandske statsborgere og 66 tusen med utenlandsk statsborgerskap. Sentraliseringen på Island har flyttet folk fra landsbygda til området rundt Reykjavik, der det nå bor mer enn 250 tusen.

Vi trenger ikke å dra veldig langt for å finne et land der mediene kjemper og journalistikken er i krise. Island er kanskje et annerledesland, historien til islandske medier de siste 20-30 årene er også annerledes.

TV-serien Mørk hamn - Verbúðin - vises nå på NRK. Den har en klar relevans for Norge, den handler om styringen av nasjonale ressurser.

En rapport fra Island - Avisa Stundin har publisert en artikkel som lister opp og redegjør for 31 menn, navngitte menn, som har trukket seg fra stillinger og posisjoner i det islandske samfunnet.  Dette er menn i forskjellige alder og flere har hatt tiltrodde stillinger og sittet i maktposisjoner. 

CoP21 i 2015, Pariskonferansen, samlet ca 40 tusen deltakere i to uker. Det er anslått at konferansen har utløst et klimaavtrykk, utslipp av klimagasser, som tilsvarer utslipp fra 25 tusen bensinbiler i et helt år. 

Den tidligere journalisten Tran To Nga, nå 79 år gammel, anla i 2014 et søksmål mot firmaer som produserte og solgte Agent Orange ugressgiften. Det er anslått at mellom fire og fem millioner har dødd på grunn av giften

I dag er fisk en ressurs som bare vokser i viktighet og verdi. Kapitalen grafser til seg retten til fiske, den retten som i all tid har tilhørt folket langs kysten. Tidligere var denne retten ikke beskyttet - havet var fritt, mare libre, men etter en lang kamp ble retten til kystbefolkningen anerkjent. Dette er nå saga blott.

Island var ikke forberedt på kollapsen i oktober 2008 og det hjalp ikke at statsministeren ba Gud om å velsigne Island i en direktesendt fjernsynstale. Kriser er ikke naturfenomen. Kriser i naturen som ikke berører oss kalles ikke kriser, det er først når det berører oss at vi kaller det krise. Kriser følger av det vi gjør. Også denne gangen. Pågående krise sies å være spesiell siden den har utgangspunkt i en helseutfordring, en pandemi, som så påvirker alt annet. Det vil sikkert bli diskutert i etterkant om ikke man kunne ha unngått pandemien, bl.a. ved å bruke vitenskap for å vite mer og være bedre forberedt. Jeg har ikke studert kriser, men jeg har opplevd kriser på relativt nært hold.

Det begynner i slutten av året 1986. Fraktskipet Suðurland laster tønner i Dale i Dalsfjord.En tønna som ikke hadde blitt godt nok sikret ramlet av skipet. Det er den tønna historien om den siste tønna handler om.

Det var høy sjø men ikke verre enn det at de skulle spise sammen julemiddagen. Plutselig fikk skipet et voldsomt slag som førte til at det begynte å få slagside. Det gikk fort og det ble ikke tid til å få på seg andre klær.

Ute langs kysten er det en lang tradisjon for fiske og ikke minst etter sild. Dale Tønnefabrikk A/S starta opp i 1915, plassert i Dale innerst i Dalsfjorden.

Dette er den korte historien om en tønne som ramlet av skipet på vei ut Dalsfjorden i Sunnfjord. Skipet var på vei til Island. Tønna ble plukket opp av en hedersmann som har tatt godt vare på den og skal nå levere den til sildemuseet i Siglufjörður på Island.

Saga síðustu tunnunnar byrjar í árslok 1986. Flutningaskipið Suðurland lestar síldartunnur í Dale Í Dalsfirði á vesturströnd Noregs. Það eru margar tunnur sem eiga að fara um borð og til Íslands. Tunnum er staflað hátt og lágt.

I Sunnfjord - héraði á vesturströnd Noregs - eru margir litlir þéttbýlisstaðir sem gert hafa garðinn frægan sem iðnaðarstaðir. Einn þessara staða er Dale í Dalsfirði. Úti við ströndina er löng hefð fyrir fiskveiðum, ekki síst síld. Yst, úti það sem

Suðurland var íslenskt flutningaskip í eigu Nesskipa. Um mánaðamótin nóvember og desember 1986 var Suðurland fulllestað nýjum síldartunnum frá Dale Tunnuverksmiðju í Dalsfirði í Noregi. Tunnurnar áttu að fara til Íslands þar sem síldveiðar og síldarsöltun var í fullum gangi. 1086 var metár í söltun suðurlandssíldar. Alls var saltað í meira en 278 þúsund tunnur. Einhver hluti tunnanna kom frá Dale Tunnuverksmiðjunni í Dale. 

Stutt frásögn af tunnunni frá Dale Tønnefabrikk sem afhent verður á Síldasrminjasafninu á Siglufirði 31. maí n.k.

Islandsk språk har klart seg i over 1100 år, men nå øker presset fra andre språk, særlig engelsk. De unge bruker og utsettes for mye engelsk i det daglige. En undersøkelse viser en grunn til bekymring, men foreløpig står islandsk sterkt.

Norge ble samlet til ett rike i 872.  Island startet med blanke ark i 874. Kan det være at forskjellen mellom Norge og Island ligger allerede der? Kan det være grunnen til at islendingene utviklet en egen type samfunn - þjóðveldi - og egen type kultur som bl.a. førte til at kristningen av landet ble vedtatt med en votering i Alltinget. Kan dette være en viktig årsak til at islendingene har klart å bevare og utvikle språket sitt helt inn dataalderen. 

I renessansens Italia startet den lærde eliten å se på fortiden via gamle tekster, tekster som fortalte om tidligere tider. I Skandinavia hadde man ikke noen tilsvarende tekster som de romerske, så kongene i det dansk-norske riket og i Sverige måtte ty til andre kanter etter gamle skrifter.

Historien forteller oss at ettersom kongedømmet fikk større makt på Island økte undertrykkelsen på alle områder. På slutten av 1700 tallet var Island i så dårlig forfatning at kanselliet i København vurderte å tvangsflytte islendingene til Danmark og mulig også til Finnmark. Island var et “problem” for danskene.  Island hadde aldri inngått en avtale om at landet ble en del av det danske (før: det norske) riket. I 1262 ble "den gamle avtalen" inngått og den handlet om kongefellesskap to land.