Vi trenger ikke å dra veldig langt for å finne et land der mediene kjemper og journalistikken er i krise. Island er kanskje et annerledesland, historien til islandske medier de siste 20-30 årene er også annerledes.
Litt mediehistorie
Fram til 1990 tallet var alt som før - avisene representerte de politiske partiene og Islandsk kringkasting (RUV) var alene om radio og TV. Loven om radio og TV ble først endret i 1985 noe som åpnet for den private TV kanalen Stod 2 og flere radiokanaler.
Ut på 1990 tallet ble flere av partiavisene fristilt fra partiene eller at de rett og slett sluttet. Nye aviser kom, aviser som hadde sitt bygget økonomien på løssalg og reklame.
Det var ingen statsstøtte til mediene, bare RUV som fikk penger over statsbudsjettet, men var og er fortsatt også en stor aktør på reklamemarkedet.
Det er viktig å ha i tankene at i 1990 hadde Island rundt 250 tusen innbyggere.
Privatisering og bobleøkonomi
Island opplevde en gjennomgående samfunnsmessig forandring i perioden etter 1990. Statlige eiendommer, virksomheter, banker etc ble privatisert. Den så omfattende virksomheten til den islandske kooperative bevegelsen SIS gikk over ende og ble solgt og privatisert. De nyrike gruppene på Island etablerte og kjøpte seg inn i de private medieselskapene. Flere ble direkte talerør for selskapene. Dette forandret journalistikken på mange måter, skillelinjene mellom det å drive som talerør og å være uavhengig ble borte. Journalister og redaktører fikk avskjed, ble sparket, for å ikke gjøre som eieren ville. Arbeidsvilkårene var ustabile og tilbøyeligheten til å være lydig ble ofte enkleste løsningen.
Denne perioden tok en ny vending med finanskollapsen i 2008. Mediene måtte finne nye eiere og nye måter å arbeide på. Reklamepengene skrumpet inn og det var ikke lenger mange nyrike til å putte inn penger.
Stadig færre jobber i mediebransjen
I 2013 arbeidet 2238 personer på islandske medier, ifølge Islands statistiske byrå (Hagstofan). I 2020 var tallet 876. Bare i løpet av to år fra 2018 var tilbakegangen på 45 prosent. Det var et bratt fall.
Den årlige skattemessige lønnssummen til de som arbeider i mediene har gått tilbake. I 2018 var den på 8,1 milliard ISK, i 2020 var den ned i 5,3 milliarder ISK, altså 35 prosent tilbake på to år.
I 2012 hadde Facebook og Google en andel på 3,3 prosent av reklameinntektene på Island. I 2020 var denne andelen kommet opp i 25 prosent. Reklameinntekter til islandske medier gikk tilbake med ca 30 prosent i årene 2016 til 2020.
Tallene forteller om en mediebransje i krise. Krisen rammer mest den tradisjonelle journalistikken.
For å opprettholde reklameinntektene har mediene forandret vektlegging av innhold. Nyheter og tradisjonell journalistikk vektlegges mindre men underholdningsjournalistikk vektlegges mer. Overgangen fra papir til digitale flater trigger også denne utviklingen.
Underholdningsjournalistikken kjemper en modig kamp mot de internasjonale gigantene. Store pengesummer går rett ut av landet. Det svekker de nasjonale mediene.
Arbeidsvilkårene til mediene og da også journalistene er presset. Etter at stor del av mediene ble kontrollert av eierinteresser over en lang periode, under bobleøkonomien, ble det skapt en tradisjon for at eiere kunne overstyre redaksjoner.
Fortsatt er det sterke bånd mellom store mediehus og næringsinteresser. Den tradisjonsrike og i lange tider landets største avis, Morgunblaðið, har nå i flere år vært drevet med et stort årlig underskudd. Driften sikres av eiere som er store aktører innen fiskeri. Redaktør for Morgunblaðið er den tidligere høyre politikeren, statsministeren og sentralbanksjefen David Oddsson. Avisen representerer hans og rederikapitalens interesser - bl.a. å være mot grunnlovsendringer som gjør en rettferdig fordeling av ressursene mulig. Det er rederikapitalens store frykt at kvotesystemet settes under demokratisk kontroll og at rederiene skal betale for å få tildelt kvote. I dag koster det ikke noe å få flere tusen tonn kvote, som så kan selges til skyhøye priser. Det er derfor viktig for rederiene å ha medier som snakker deres sak. Også andre medier eies av store private aktøre, men i hovedsak ikke lenger talerør for eierne på samme måte som tidligere.
Forbudt journalistikk
I 2008 kollapset det islandske finanssystemet. Det oppsto turbulens i politikk og samfunn. Mange som hadde tapt mye og var sinte. Regjeringer kom og gikk, statsministere ble avslørt og måtte gå. En gikk etter å blitt avkledd på direkte fjernsyn for å ha blitt avslørt av panamapapirene i april 2016. Den neste, Bjarni Benediktsson, fikk mindre enn et år før han måtte kaste inn håndkleet i september 2017. Et nytt valg ble utskrevet den 28. oktober. I valgkampen som startet umiddelbart etter at regjeringen kastet inn håndkleet begynte flere medier å skrive om finansene til Benediktsson. Mediene hadde kommet over en stor bunke med dokumenter, e-poster m.m. som ble lekket fra Glitnir bank. I dokumentene kunne man lese om diverse overføringer og transaksjoner som Benediktsson og hans familie hadde foretatt i dagene like før bobla sprakk i begynnelsen av oktober 2008. Dokumentene ga opplysninger om at Benediktsson, som representant i Alltinget og i finanskomiteen hadde informasjon om statusen i bankene som tilsa at det var best å stikke av gårde med pengene sine. Noe han og familien gjorde.
Det var avisen Stundin, The Guardian og Reykjavik Media som hadde fått tilgang til de lekkede dokumentene og sto for publiseringen og avsløringene.
Den 16. oktober, i en hektisk valgkamp, dukker representanter for sysselmannen i Reykjavik opp på redaksjonen til Stundin og krever at avisen overleverer alle dokumenter som avisen hadde brukt for å skrive artikler om Benediktsson, at avisen slettet alle artiklene som lå ute og sluttet helt å skrive om finansene til Benediktsson. En midlertidig forføyning - altså en rettsavgjørelse - hindret avisen i å gjøre jobben sin. Aksjonen var et direkte inngrep i valgkampen og førte til at avisene ikke kunne skrive mer om hva avgående statsminister hadde gjort av transaksjoner i 2008, slik dokumentene bekreftet. Mediene ble fratatt pressefriheten.
Det gikk over et år til den grunnløse midlertidige forføyningen ble opphevet. Da var valget over og Benediktsson var blitt en ny finansminister. Avisen Stundin ble holdt som et gissel i over et år, mens domstolene vurderte saken.
Når New York Times og Washington Post ble stoppet med midlertidig forføyning fra å bruke Pentagon papirene i 1971 tok det USA Høyesterett to uker å avgjøre at den midlertidige forføyningen skulle oppheves og domstolen la til at ytringsfriheten hadde blitt holdt som gissel i 15 dager for mye.
Saken mot Stundin var så klart politisk motivert og kostet avisen både penger og bry.
Journalister for retten
I disse dagene er fire journalister på Island stevnet for retten med status som tiltalt, for å ha gjort jobben sin. Journalistene er knyttet til avisene Stundin og Kjarninn og til RUV - rikskringkastingen.
Fiskeriselskapet Samherji er det største i sitt slag på Island og blant de største fiskeriselskapene i Europa. Flere medier på Island har skrevet om selskapet, RUV har lagd dokumentarer, som er innblandet i kriminalsaker i Namibia. Samherji skal ha bestukket embetsfolk og politikere i Namibia for å få tak i fiskekvoter.
I Namibia går en rettssak, Fishrot, der de som mottok bestikkelsen er anklaget for korrupsjon.
En sentral medarbeider i selskapets Afrika-avdeling fikk nok og avslørte det hele med en stor dokumentlekkasje. Saken fikk stor publisitet noe selskapet likte ikke har siden brukt store ressurser på å svartmale mediene og særlig utvalgte journalister.
En liten del av saken sveipet innom Norge. Pengene som ble brukt til bestikkelsen ble kanalisert gjennom DNB bank, noe banken fikk en reprimande for. Det er viktig for en bank å ikke bidra til korrupsjon.
En egen gruppe innen selskapet ble opprettet for å jobbe med saken fra selskapets side. Så skjer det som man ikke regnet med. Kommunikasjonen innad i gruppen ble lekket og den viste i detaljer hvordan gruppen - som selv kalte seg for geriljagruppen - jobbet. Det skal ikke gjengitt her. Men historien er at et medlem i gruppen hevder at han fikk telefonen sin stjålet, at han ble forgiftet og innlagt på sykehus og der hadde telefonen blitt borte. Personen, gruppen og landets største fiskeriselskap, mente at det var journalistene som hadde stjålet telefonen og brukt innholdet. Det ble siden opplyst - ikke av journalistene - at en del av det private innholdet på telefonen var privat nærgående og intime videoer.
Politimesteren i Akureyri - hjemkommunen til selskapet Samherji - tok ut anklage mot de fire journalistene. Det var lenge uklart hva anklagen gikk ut på men etterhvert har politimesteren fått forklart at det dreier seg om å krenke privatlivets fred. Journalistene mener de ikke har publisert noe av privat karakter, men at de har med hjelp av innholdet i telefonen gjengitt hvordan geriljagruppen arbeidet mot journalistene, arbeidet for å hinder journalistene i arbeidet sitt. Det ble bl.a. gjengitt detaljer om å stikke med kniv og strø salt i såret.
Journalistene vedgår å ha sett noe, uklart hvor mye, av innholdet og beskytter sine kilder. Saken er ikke avgjort i retten.
Det er flere tegn til at den frie presse på Island har dårlige vilkår. Store samfunnsinteresser som hevder seg over folkevalgte og myndigheter kan påvirke domstolene. Samrøret mellom de superrike og de som sitter med den politiske makten er åpent og etterhvert også akseptert.
Fire journalister på Island skal møte i retten for å ha gjort jobben sin.
Aviser blir nektet å skrive om finansfolk.
Det dreier seg om å beskytte kildene sine, for hvis kilder ikke kan stole på journalistene så har vi ikke kilder mer. Det er derfor kildevern står sterkt og det er derfor journalistene må ta ta støyten. Men de trenger støtte.
En journalist sitter fengslet i Storbritannia, i et sikkerhets fengsel, for å ha bidratt til å avsløre krigsforbrytelse - Julian Assange!
Fishrot
journalistikk
Kjarninn
RUV
Stundin
politik
Visninger: 621